Det har opp igjennom historien vært adskillig mer krevende for en kvinne å utdanne seg, bygge karriere og selge sin kunst, og dermed er nok mye viktig kunst av kvinner tapt for ettertiden, enten ved ikke å bli solgt og lagret skikkelig, eller ved at kunstnerskap ikke fikk utviklet seg til sitt fulle potensiale. Det vil være umulig å rette opp den skjevheten man finner i offentlige samlinger som en konsekvens av dette. Men man kan forsøke å fylle de hullene det fortsatt er mulig å fylle. I praksis vil det si å se på den nære kunsthistorien på nytt, og vurdere hvilke kunstnere som har blitt oversett, og som burde vært innlemmet i de offentlige samlingene. Det å rette opp skjevheten i samlingene ved tilnærmet å kun kjøpe inn kunst fra samtiden laget av kvinner, er ikke en medisin for å behandle den historiske ubalansen, det kan skape en ny skjevhet som igjen må rettes opp av neste generasjon. Dette er vel noe som bør gjøres til enhver tid, enhver generasjon bør se kritisk på forrige generasjons prioriteringer. Men det å ha en omvendt proporsjonal prioritering retter ikke opp forrige generasjoners ubalanse, det skaper raskt en ny ubalanse.

Lenge hadde denne utstillingen arbeidstittel ‘Mange menn’. I desember 2017, annonserte Astrup Fearnley museet programmet for 25-års jubileumsåret; en serie på 8 utstillinger med presentasjoner av 8 kunstnerskap i all hovedsak med verk fra samlingen, 6 menn, én kunstnerduo og én kvinne. For å bøte på den skjeve kjønnsbalansen hadde de tydeligvis planlagt en gruppeutstilling med verk fra samlingen, laget av kvinner. Ved en kommunikasjonsglipp ble den lansert med tittelen «Mange kvinner». En tittel som mest sannsynlig var en intern arbeidstittel, som vitner om at de var bevisst skjevheten i utstillingsprogrammet og derfor planla denne gruppeutstilling. En kjent strategi for institusjoner for å rette opp et kjønnsmessig ubalansert program – om man har gitt separatutstillinger til en rekke mannlige kunstnere, så lager man en gruppeutstilling med kvinner. Men det må sies, Astrup Fearnley har siden da fått ny ledelse og kraftig justert sin programmering.

‘Mange menn’ var planlagt til forsommeren 2021 men med de lange nedstengningene i pandemiåret ble den kansellert. Jeg valgte å plukke den opp igjen i 2022, omarbeide den noe, og i en samtale med Jan Christensen dukket tittelen ‘Mye om og menn’ opp.

Jan Christensen (1977, Danmark) postet et bilde fra en utstillingsmontering i 2019, der det var malt en liten tekst i taket: 'Erik Jacobsen var her'. Kunstneren velger å returnere til sin tidligere referanse, kulturjournalisten Erik Jacobsen og gjenskaper det midlertidige øyeblikket fra sosiale medier. Dette er et arbeid som omhandler oppmerksomhetsøken og tagging. Forevigelsen av dette øyblikket er også en homage til kulturjournalistikken som Erik Jacobsen representerte gjennom sin lange tid ved NRK. Christensen har et uvanlig aktivt og engasjert kunstnerskap internasjonalt som nasjonalt, både som kunstner, kurator, og med diverse verv. Jan Christensen bor og jobber i Oslo og Berlin.

Tor Børresens (1963, Hamar) FOTHERMUCKER ble vist på Fotogalleriet i 2010. Ved en senere anledning møtte jeg verket igjen hjemme hos kjøperen av verket, jeg sparket borti det et par ganger i sokkelesten. Det er egentlig ikke å anbefale, det gjør vondt, men samtidig hadde jeg neppe likt verket like godt om det ikke hadde påført meg den smerten. Tor Børresen har laget en lang rekke gullkorn med verk, som fortjener å vises igjen og igjen; dette er en oppfordring! Børresen mottok Sparebankstiftelsen DNBs stipend hos Oslo Kunstforening i 2016, og utover en aktiv kunstnerkarriere, var han også medstifter og kurator på galleri Struts i årene 1994-1998. Tor Børresen bor og jobber i Oslo.

Miles McAlinden (1937, Storbritannia) er i mine øyne en oversett mannlig kunstner. Han har i det meste av sitt voksne liv levd og virket i Norge, og må være en av de aller første kunstnerne i Norge med en konseptuell tilnærming til maleriet, helt siden han var i 20-årene har han laget tekstmalerier. Det er ikke penselen som er hans primære verktøy, det kan virke å være kniven. Ofte kutter han i lerretet, enten som i verkene på LNM, der han skjærer ut ord eller små tekster, men han kan ved tilfeller også kutte over hele lerretet og blindrammen, vri det, så lerretet er dekonstruert og blir til et skulpturelt objekt. I flere av verkene på LNM finner vi teksten Masterpiece. McAlinden påberoper seg tilsynelatende å skape mesterverk, men det er litt uklart hva som er mesterverket. Spesielt er de som er laget i speilfolie tvetydige, det kan like så gjerne være publikum som speiler seg i verket, som selv er mesterverket. McAlinden har hatt en lang karriere med bred utstillingsvirksomhet, og har også i store deler av sin karriere undervist på kunstskoler og kunstakademier i England, Sverige og Norge. Miles McAlinden bor og jobber i Flesberg og Oslo.

Hanna Sjöstrand (1978, Sverige) tar utgangspunkt i filmen «Painter»,1995 av Paul McCarthy. I filmen harselerer McCarthy, med overdimensjonerte gummihender og en klovnelignende nese, over myten om kunstnergeniet, og kanskje da særlig den inspirerte mannlige maleren innen modernismen. Med store gester og et lekende alvor går han løs på lerretene med enorme penseler. Hanna Sjöstrand har gjenskapt maleriene i filmen. Ved å kopiere McCarthys gester og bevegelser gjør hun dem til autonome verk, med ett nytt konseptuelt lag. Kunstneren er utdannet i Gøteborg og Malmø, og har en solid utstillingsaktivitet i Sverige og i Norge. Hanna Sjöstrand bor og jobber i Oslo.

Annika Ström (1964, Sverige) jobber med maleri, film og performance. Hun er ikke ukjent med hvordan mannlige kunstnere har blitt favorisert foran sine kvinnelige kollegaer. Hun tilhører den generasjonen der særlig kunstmarkedet har diskriminerte kvinner. Ström har vel og merke hatt en uvanlig aktiv karriere, med utstillingsinvitasjoner fra hele verden, fra anerkjente kuratorer og visningssteder. I Norge har hun blant annet deltatt på utstillinger på Nasjonalmuseet, Stavanger kunstmuseum, Trondheim kunstmuseum, Kube i Ålesund og galleri Struts, for å nevne noen få. På tross av at hun også har samarbeidet med kommersielle gallerier, har hun i liten grad hatt en plass på det kommersielle markedet, i det minste sammenlignet med sine mannlige kunstnerkollegaer. Siden 2000 har hun laget tekstverk på papir og lerret. På LNM viser vi et lite utvalg av disse. Med en sår humor og tvetydige små setninger, reflekterer hun over kunsten og livet. Annika Ström bor og jobber på Mallorca.

Randi Thommessen, kurator
mai 202