Ina Bache-Wiig

Det rituelt sosiale har vært en av menneskerasens viktigste mekanismer for gruppedannelse og samhold, og en opprettholdelse av denne slags felles, abstrakte konsepter er avhengig av å straffe overskridelse. Mot denne sakskjernen finstiller Bache-Wiig sin fascinasjon over fenomenet.

«Pianolæreren min tegnet briller inn i notene der jeg spilte feil, eller ved problemområder, der jeg måtte øve mer - som et OBS! Fokuser her! Brillene som motiv har med blikket å gjøre, blikk med vurdering, vurdering med kritikk og tilslutt dom.»

Motivene i Bache-Wiigs verker samsvarer ikke umiddelbart med den tidvis mørke tematikken. Hun henter visuell inspirasjon fra et vidtrekkende og eklektisk bakgrunnsmateriale; Illustrerte barnebøker, Google- og Pinterestsøk, kunstbøker og jenteblogger. Verkene hennes er gjerne fargesterke, klistremerke-aktige komposisjoner med et formspråk som gir barnlige assosiasjoner, snarere enn å sende tankene til middelalderske torturinstrumenter.

Det repetative i arbeidene fremhever også noe uhøytidelig i forhold til «bildet.» Det er ikke snakk om ett, hellig motiv – «bildet» kan copy/paste’es, trykkes ut i multiple utgaver. Bruken av repeterende enkeltmotiver fører til et større fokus på mellomrommene og Bache-Wiig fremhever bearbeidelsen av disse som en virkning hun jobber aktivt med. Repetisjonen er også med på å danne mønstre som savner sentrum, eller «angrepspunkt,» en strategi man finner igjen innen zoologien, i zebraens striper eller i fugleflokker og fiskestimer.

Flukten fra rovdyret, eller fra menneskehopens blikk, kan være én og samme ting. Når det er snakk om sosial overskridelse, skam og straff kan alle og enhver stå laglig til for hugg.