Andreas Siqueland

I utendørsatelieret på gården på Grindvoll står Siqueland og maler på store, improviserte vegger av duk. En hybrid av natur og arkitektur; vegg-rammer med oppspente seil, samtidig åpne og lukkede. I prosessen smelter maleriet som objekt sammen med motivet i et ukontrollerbart miljø. Fukt, temperatur, vind og nedbør trenger seg inn over utførelsen av verkene. Planter, insekter og dyr har fri tilgang på arbeidet. Samarbeidet. Han inviterer naturen inn, vil vite hva den har å melde.

«Det tetter seg nå. Stadig nye strøk, former og farger. La det stå. Ta en tur til tjernet i skogen.»

- Andreas Siqueland

Denne prosessen har gjenklang i Siquelands fremgangsmåte gjennom hele kunstnerskapet. Problematiseringen av hvor maleriet blir til er ikke triviell. Om underlaget er en plate i en konfektboks hektet på et tre på Ringsveen, eller et lerret oppspent på en bygningsvegg i Newfoundlands havgap. Den tilbakevendende fellesnevneren er at verket blir til in situ.

Den maleriske utforskningen til Andreas Siqueland krever areal. Landskapet får ikke plass i mindre formater. Formidlingen er total, og når arbeidene ankommer galleriet eller museet transformeres rommene; veggene slås ut - arkitekturen tilintetgjøres. Igjen står et panorama, en gjenfortelling av naturens historie. Så trer betrakteren inn og lar seg omfatte av fortellingen.

Samtidig med de store, altomfattende gestene er mye av Siquelands arbeid koblet fra hans omgivelser. Arbeidet går over i oppbygning av malingsstrøk, farger og former. Repetisjon gir opphav til teksturer og mønstre. Verkene videreutvikles som en respons på det som har blitt tillagt tidligere.

Andreas Siquelands arbeider utgjør en fortelling om menneskets relasjon til landskapet og naturen. Det er en fortelling det aldri har vært så viktig å lytte til som nå.