«Fallet av treet fikk hele skogen til å skjelve. Alle treets grener ble dratt ut av likevekt. De strømlinjet seg langs stammen for å beskytte det i fallet. I et øyeblikk sluttet fuglene å synge. Et jordskjelv etterfulgt av en orkan med bare noen få sekunders varighet.»

For omtrent to år siden byttet jeg leilighet i byen mot en gård på landet. Det var da jeg oppdaget tjernet. Vannet laget et mørkt speil av verdenen over. Med skogen på alle kanter, var det som om naturen rammet inn seg selv. Dette hullet i skogen vokste i meg som en egen verden. Jeg forestilte meg å male her gjennom alle årstider, å se livet og endringene over tid. Denne form for observasjon var hva jeg innbilte meg vi trengte nå.

Så ble den gamle skogen meiet ned med traktor. Røtter ble kastet i været. Kvister over kvister. Grener over grener. Trær i alle retninger. Skogen hadde mistet sitt anker. Utvidelsen av åkeren gikk på bekostning av skogen. Denne livløse slagmark av en steinrøys skapte en følelse av vemmelse og avmakt. Her var det som om ingenting kunne gro. Som om det konstante behovet for kontroll og makt over naturen ble reflektert i angsten for egen selvutslettelse.

Fanget mellom slike ekstremiteter, ble det å male et melankolsk forsøk på å finne nye former for liv. Jeg malte krattet, vannet, de badende og den felte skogen. Strøk, former og farger skapte sin egen sameksistens. Det var muligheter her. Jeg drømmer fortsatt om myk grønn skogsbunn, om tjernet og ustoppelig vill fuglesang om våren.

Andreas Siqueland
Grindvoll, 2/8- 2019

Andreas Siqueland (f. 1973) bor og arbeider på Hadeland. Han har sin utdannelse fra Haut École de Design et Art i Génève og Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. I 2013 var han ferdig som stipendiat ved Kunstakademiet / Kunsthøgskolen i Oslo. I tillegg til egen praksis samarbeider han med Anders Kjellesvik i kunstnerduoen aiPotu.