Utstillingens tittel refererer til den amerikanske filosofen William James (1842-1910). I sin psykologiske forskning søkte han nye innfallsvinkler i håp om å finne en mulig 'tredje vei'. Samtidens dikotomiske posisjoner, slik de kom til syne i motsetningen mellom religion og naturvitenskap ved forrige millenniums siste århundre-skifte, bidro til fremveksten av fiendtlige fronter. Skillet mellom det naturlige og overnaturlige eller det normale og paranormale ble skjerpet av dogmatiske motsetninger. Det faktum at James viet mye tid til å studere spiritistiske medier var naturlig nok kontroversielt den gang som nå. Uten selv å være overbevist tøyde han pragmatisk på rammene for det akseptable og tuklet med tidens gyldige parametere.

På lignende vis forholder Ness seg til motsetninger i kunsten her og nå. Han betrakter sine utstillinger som autonome verk i seg selv. De er tidsinnrammede utfoldelser i gitte rom. Gjennom hele sitt kunstnerskap har han forholdt seg åpen til kunsthistoriens ulike epoker og tradisjoner. Han setter rammer og konvensjoner i spill og rokker ved samtidens vante tolkningsparametere. I den aktuelle kontekst LNM byr på står maleritradisjonen(e) naturlig nok i fokus, for ikke å si maleribetraktnings-tradisjonen(e).

I realiseringen av Tertium Quid har tid spilt en viktig rolle. Ikke bare er enkelte av lerretene bearbeidet vekselsvis gjennom 20 år, monteringsperioden har også strukket seg over tre uker og gitt mulighet for en utstrakt prøve og se-tilnærming. Overgangen fra det ene til det andre, fra før til etter, den eller det, representerer et felt med faktisk utstrekning og varighet. Dette overgangsfeltet utgjør et potensielt handlingsrom hvor samspillet mellom psykologiske og fysiologiske realiteter kan aktiveres. Det kan kun gjøres analogt, på stedet og i sann-tid. Vår individuelle opplevelse av presens følger oss gjennom skiftende rom i syklus med kosmos omkring. Det sies at vår opplevelse av et 'nå' kan måles til 2-3 sekunder. I presens sys disse nåene sammen til opplevelsen av kontinuerlig tid. Det som kommer og går og som fader inn og ut av syne, rekkevidde eller bevissthet, gir presens den omsluttende form vi, øyeblikk for øyeblikk, erfarer som våre vekslende omgivelser. Av og til som landskap, av og til som byrom. Noen mentale, noen fysiologiske.

I kroppens og arkitekturens interiører og eksteriører møter vi stadig 'terskler' som definerer overganger mellom adskilte rom og tilstander. På samme måte kan man se billedrammen som terskel eller portal mellom billedrom og visningsrom, verket og dets omgivelse. Begge rom har sine respektive form-koder, sine konvensjoner og omforente anvendelser. Motsetninger som godt og dårlig, stygt og pent, rett og galt, eller for den saks skyld deg, meg og det, danner operative mellomrom lik terskler. Til vanlig legger vi disse overgangsfeltene eller 'portalene', i den mentale dødvinkelen. Vi må aktivt se inn i blindsonen for å tilegne oss nødvendig informasjon. Tradisjonelt har billedrammens funksjon vært å omslutte, beskytte og opphøye kunstverket, samt å signalisere til omgivelsene dets verdi og status. Ved å avvike fra normen om samsvar mellom prydrammeformat og blindrammeformat signaliserer Ness en vilje til å sette vante forestillinger i spill. Når han operere med den type avgrensede og estetisk definerende grep som det en innramming innebærer, beveger Ness seg i grenseland. Hans fokus på overgangenes uante muligheter stimulerer til refleksjon over rammene vi setter for oss selv.

Sammensatt slik de er i Tertium Quid fungerer utstillingens individuelle verk som aggregat for et større hele. De griper inn og tar tak i rommet omkring seg. Mellomrom aksentueres, formater forskyves, konvensjoner brytes og kunsten viser oss sine uendelige variabler. Hvordan en stiller seg til eller hva en får ut av de aktuelle variablene som presenteres i LNM frem til 21. juni, avhenger av hver og en av oss.

Ole Jørgen Ness (f. 1961) har markert seg på kunstscenen siden 90-tallet, med en solid rekke utstillinger. I 2012 fylte han for eksempel hele andre etasjen på Stenersenmuseet med utstillingen XYZ, han var festspillutstiller på Bergen Kunsthall i 2006 og blant hans senere utstillinger er det verdt å trekke frem det stedsspesifikke verket Flat Acrylic på KODE i Bergen. Et monumentalt gulvmaleri som kunstneren jobbet med gjennom 40 dager i utstillingsperioden senhøsten 2018. Ole Jørgen Ness er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) og Statens Kunstakademi, begge i Oslo. Han bor og jobber i Oslo.