Frosne tårer: 08. - 11. januar
Veiviseren: 15. - 18. januar
Tilbakeblikk: 22. - 25. januar
Lirekassemannen: 29. januar - 1. februar

Det har blitt færre gallerier i Oslo. Presset mot institusjonene er stort. Vi mottar stadig flere søknader og nivået er høyt. Vi ønsker derfor i LNM å få vist flere kunstnere.

I det norske kunstmiljøet er det kunstige skiller mellom generasjoner, mellom sjangre og mellom de etablerte og de uetablerte. Mellom de suksessrike og de som søker andre kriterier for sitt arbeid. Vi søker å forene, forsterke og synliggjøre mangfold. Legge til rette for kommunikasjon og samtidig tillate motsetninger. Vi skal skape rom og tette igjen mellomrommene.

I Oslo er sola på et lavmål. Utenfor berører den så vidt horisonten. Blek vintersol glitrer i rim på bakke og i trær. Det er vinter, det er mørkt og vi trenger lys. La disse utstillingen være lyset.
Fire sanger av Franz Schubert danner utgangspunkt for utstillingene. Fire titler eller fire historier som viser til ulike tendenser eller strategier. Sangene er tette på stemning og viser til ulike temaer som vil danne rammen rundt hver enkelt utstilling.

Deltagere på utstillingene er:
Ben Allal , Kenneth Alme, Axel Ekwall, Francis Enebeli, Anne Siv Falkenberg Pedersen, Ivan Galuzin, Line Kristin Holme, Marianne Hurum, Janne Gill Johannnesen, Helge Korvald, William Nicolaysen, Helge Røed, Marianne Darlén Solhaugstrand, Veslemøy Sparre Jansen, Anne Karin Sundquist og Felix Gmelin.

«Det er ikke nye ideer som er drivkraften, men visstheten om at uansett hvor mye som er sagt om maleriet, så er det ikke nok» Eugen Delacroix

Allerede for Delacroix var maleriet spådd en sikker død. Dette var etter at Daguerre hadde tatt i bruk forløperen til fotografiet, daguerreotypien, brukt både i Krimkrigen og i den amerikanske borgerkrigen.

Atelierene er fremdeles fulle av malingtuber selv om kanskje staffeliet er borte. Materialbruken og de filosofiske betingelsene har blitt utvidet. Gerhard Richter sier at maleriet for det meste er reint idioti, men maleriet klarer fremdeles å uttrykke kompleksitet, motsetningsfulle dilemaer og paradokser. En metafysisk anakronisme. Maleriet kjemper mot tiden og er i seg selv et resultat av tiden. Det er mange kategorier maleri. Noen avbilder rom, objekt og mennesker; ting. Hos andre er alle spor fra denne verden vi kjenner, radert vekk.
Maleriet er famling etter ord, men samtidig et språk. Det kan det være en velartikulert ytring og synligjøring av tvil. Et angrep på skråsikkerhet. I stedet for maleriets død har vi fått en utvidelse av kampsonen.
Die Winterreise av Franz Schubert er først og fremst om følelser og stemning, men det er likevel en historie, fortalt i en fragmentert form. «vandreren» i sangsyklusen har blitt tolket både som sliten og resignert og andre ganger som en sint og bitter mann.

Die Winterreise avsluttes med lirekassemannen som står utenfor byen:
Ingen lytter til ham
Eller ser på ham, eller bryr seg
Hunder knurrer mot ham
Hunder jager ham
Men han smiler
Han viser ingen frykt eller skuffelse
Men sveiver håndtaket rundt og rundt på sin lirekasse
Skal jeg bli med deg på reisen?
Vil du lage musikken til mine sanger?