Johan Söderström

Verkene er laget med sparkel i rammer av eik. De består av et ca 6 mm tykt lag av sparkel, der de ulike feltene legges ved siden av hverandre, som biter i et puslespill eller en intarsia. Han bruker noen enkle, men klart definerte, metoder for å applisere sparklet i rammene. Prosedyren bringer i betraktning Richard Serras verbliste, som kan forstås som forskjellige måter å påvirke et materiale på.

Disse metodene begrenser bruken av kognitivt kontrollerte prosesser, og gir dermed anledning til å avsløre noe ukjent, som kan bli en del av uttrykket. Sprekkene som oppstår når sparklet tørker integreres i arbeidet. Dette minner om Kintsugi, en japansk kunstform for å reparere sprukket keramikk med gullfarget lakk. Filosofien bak dette er å behandle et objekts historie som en del av det, ved å visualisere skadene i stedet for å skjule dem, og dermed omfavne det ufullkomne og forfalne.

Som barn hjalp jeg min far med å fjerne malingen fra et gammelt trebord. Når overflaten av malingen ble fjernet, ble de grove sprekkene i treet fremhevet av den hvite fargen som forble inne i dem. Det var mulig å pelle akrylmaling ut av sprekkene i lange strimler og eksponere det rene tørre treet under dem. Jeg tror dette minnet på en eller annen måte har betydning for hvordan jeg jobber i dag. -Johan Söderström

Söderström knytter sitt arbeid til en fundamental fremmedgjøring jeg mener finnes i mennesket. Ved å bruke maleri, ønsker han tydeliggjøre denne mangel, eller lengsel, integrert i vår persepsjon av virkeligheten. Som selvbevisste mennesker ser vi virkeligheten i stedet for å virkelig være i den. Ved å bruke maleriets evne til å undersøke forholdet mellom materialoverflaten og det illusoriske bildet, er målet å tydeliggjøre denne mangel eller lengsel, integrert i vår oppfatning av virkeligheten.