Bli kjent med vår kommende utstiller, Ingerid Fegersten, som har hatt en karriére som kunstner som strekker seg over seks tiår. I forbindelse med utstillingen lanseres også en katalog utgitt av Fegerstenstiftelsen, som vil være til salgs i utstillingsperioden.
Nedenfor har vi sakset noen avsnitt fra Holger Koefoeds essay Ingerid Fegerstens kunstnerskap. Maleri i en polarisert tid 1945 – 2015, som er å finne i katalogen.
Mellom lyrisk figurasjon og lyrisk abstraksjon
Vi konkluderte med at både professorene Alexander Schultz og Lennart Rodhe var viktige for den unge Ingerid Fegersten. Videre at det var en «lyrisk tilnærming» til motivene som var det sentrale hun hadde kommet frem til for å kunne utvikle kunstnerskapet videre i en personlig retning. Det vil si at det var samme grunnholdning i de figurative så vel som i de non- figurative motivene.
Å få materialene i tale og å finne et malerisk uttrykk basert på en aktiv bruk av de estetiske virkemidlene, der særlig farge, form, strøk og komposisjon var det sentrale for å kunne tolke de opplevelsene og stemningene hun hadde fått ute i naturen. Hun benyttet modernismens virkemidler for å forsterke sine egne naturopplevelser. Hun tok skisser ute i naturen og «gjemte» opplevelsen – internaliserte den – for så å arbeide med motivene på atelieret seinere. I Akershus Arbeiderblad (12/2 1998) kommenterer hun sitt forhold til å male på Kjerringøy; «I september og oktober er det lyset som fenger en». Hun tok med seg skissene til atelieret på Frysja og bearbeidet dem videre til ferdige bilder. Hun forklarte: «Å avslutte et arbeid to måneder senere er ikke noe vanskelig, for stemningen lever inni meg.»
I Akershus Arbeiderblad (25/2 1993) skrev Tor Cederkvist: «Som en grov pekepinn kan man si at uttrykket i Fegerstens bilder ligger et sted mellom Knut Rumohrs fargeglade frodighet og Gunnvor Advocaats sobre strenghet. I landskapsbildene legger Fegersten fargeskalaen nær jorden – brunt, grått og gråblått med innslag av kontrasterende farger. Disse bildene fremstår for meg med et litt melankolsk uttrykk, et avdempet og innadvendt spill med sordin.»