Mye kan tyde på at Nasjonalmuseet har fjernet seg fra det frie kunstfeltet. Det har blitt en topptung institusjon der det inntil nylig knapt var noen i den øverste ledelsen som har erfaring fra eller forstår seg på det levende kunstfeltet. Hvem velger de å lytte til, og hvilke interesser er det som høres?

Flere av kunstnerne i denne utstillingen arbeider med forside og bakside – det synlige og det som skinner igjennom, det som stilles frem og det som oppbevares borte fra blikket. Wenche Gulbransen vender blikket mot Nasjonalmuseets egen fasade. I kull på papir har hun tegnet Nasjonalmuseet, sett forfra og opp-ned, mens hun på kanalplast maler gridmønsteret fra skiferkledningen. Bygningen som motiv blir et spørsmål om hva en institusjon egentlig viser frem av seg selv.

I forkant av gruppeutstillingen viser Joel Billekvist en separatutstilling i samme galleri. Der er alle maleriene festet inne i en konstruksjon av aluminiumsskinner, en direkte referanse til museenes egne samlingsmagasiner, men også til en større og mer global infrastruktur: freeports og tollfrie soner der kunst oppbevares som rene aktiva, utilgjengelig for blikk, for opplevelse og for mening. I gruppeutstillingen aktiveres denne strukturen: ett eller flere verk trekkes ut og settes i dialog med de andre arbeidene i rommet. Flere av maleriene er malt på gjennomskinnelige tekstiler og kan leses fra begge sider; blindrammene er skulpturelle kropper like mye som de er bærere av motiv. Billekvist holder maleriene sine i ingenmannslandet mellom lagring og utstilling, og spør hva som skjer med kunsten når den forsvinner inn i kapitalens kretsløp.

Victor Linds røde vegg er fysisk og insisterende. Store fargeflater treffer kroppen før de treffer tanken, og Lind arbeider bevisst med denne rekkefølgen; intensjonen med fargen er ikke dekorativ, den er ladet. red (S1080-Y90R) fra 2010 bærer en arv fra Barnett Newmans serie Who's Afraid of Red, Yellow and Blue? men hos Lind peker fargen ikke innover mot det rent maleriske. Der Newman ville frigjøre fargen fra ideen, lar Lind fargen bære ideen. Victor Linds røde vegg peker utover, mot historien, mot det vi velger å huske og det vi velger å glemme, og mot spørsmålet om hvem som får bestemme hva som huskes.

Helt nede ved gulvet henger Clara Claussens serie Forskjellige former for fravær. Det skaper en umiddelbar kroppslighet at de henger så lavt: du må bøye deg, senke blikket, komme ned på gulvets nivå for å møte dem skikkelig. Den sterke rosa fargen og den abstraherende nærheten gjør at det tar litt tid å forstå hva man ser. Motivet åpenbarer seg gradvis gjennom serien; pappesker, sett utenfra eller innenfra. Utenfra rommer de noe, eller later som. Innenfra er de tomme.

Øystein Aasan avslutter og åpner utstillingen på én gang med en kunstnerbok. Aasan har vært en samtalepartner for kuratoren helt fra ideen om å lage en utstilling med Nasjonalmuseets strategiord som tittel ble født. Kunstnerboken samler bearbeidinger av kuratorens snapshots fra atelierbesøk og visuelle tolkninger av samtaler med kurator underveis i prosessen – et dokument over hvordan en utstilling tenkes frem, og et verk i seg selv.

Wenche Gulbransen (f. 1947) er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, ved Kunstakademiene i Wien og Budapest, og har studert kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo. Gulbransen har en stor utstillingsproduksjon bak seg, på visningssteder som Museet for samtidskunst (Oslo), Tegnerforbundet (Oslo), Künstlerhaus Bethanien (Berlin), Kunstnerforbundet (Oslo), Høstutstillingen, Bærum Kunsthall og Trondheim Kunstmuseum. Hun har også undervist i tegning ved Arkitekthøgskolen i Oslo og har vært professor i tegning ved SHKS. Hun har hatt flere større utsmykningsoppdrag og er representert i kunstsamlingene til Nasjonalmuseet, Trondheim kunstmuseum og Stavanger kunstmuseum. Gulbransen bor og jobber på Nesodden.

Victor Lind (f. 1940 på Lunner) bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet ved SHKS (Oslo) og Statens Kunstakademi (Oslo). Lind har gjennom en lang karriere hatt en rekke separatutstillinger ved visningssteder som blant annet Haugar kunstmuseum (Tønsberg), Kunstnernes Hus (Oslo), LAUTOM (Oslo), Hordaland Kunstsenter (Bergen) og han har hatt utstillinger som har turnert i store deler av landet i regi av Nasjonalmuseet. Nylig deltok han også i Nordic Noir ved British Museum i London. Lind har i hele sin karriere vært en politisk engasjert kunstner og var i 1969–70 med på å grunnlegge Gras-gruppen. Lind har siden midten av 90-tallet gjort seg bemerket med verk som tematiserer jødeforfølgelsen under 2. verdenskrig og har også laget kunstparken Dette er et fint sted ved Carl Berner i Oslo, til minne om motstandsfolk som reddet nesten tusen jøder og andre flyktninger over til Sverige under andre verdenskrig. Victor Lind er innkjøpt av en rekke museer og samlinger, blant annet Nasjonalmuseet og British Museum. Victor Lind er i 2026 mottaker av Oslo Opens hederspris.

Joel Billekvist (f. 1992 i Sverige) er en kunstner basert i Oslo. I sin praksis benytter han seg av både for- og baksiden av maleriet, og gjennom romlige installasjoner gir han publikum tilgang til begge sider av verket. Ved å arbeide med semitransparent tekstil lar han blindrammens struktur skinne igjennom stoffet, slik at det som vanligvis ikke vises blir en avdekket del av verket – og skaper en spenning mellom det som er synlig og det som er skjult. Billekvist har en BFA fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Nylige soloutstillinger inkluderer: Ditte Lauridsen Gallery (Stockholm), Kösk (Oslo), VRB Gallery (Berlin), Podium (Oslo) og Hos Arne (Oslo).

Clara Claussen (f. 1996, Oslo) bor og arbeider i Oslo. I 2025 fullførte hun en bachelor ved Kunstakademiet i Oslo, og hun har tidligere en bachelor i arkitektur fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Hun har stilt ut ved blant annet Van Etten (Oslo), planlagte utstillinger inkluderer Hulias Cantina (Civita D’Antino, Italia).

Øystein Aasan (født 1977 i Trondheim, oppvokst i Kristiansand) har siden 2002 bodd og virket i Berlin. Øystein Aasans arbeid omfatter skulpturer, installasjoner, håndlagde bøker, arkiver, collage, arkitektur og tekst. Hans arbeid undersøker forhold mellom hukommelse og tid, arkitektonisk hukommelse og rollen til tilskueren i relasjon til verket. Aasan har siden 2006 arbeidet på et arkivprosjekt “Never Ending Memory”, som inkluderer alle ideer og tanker rundt hans arbeid og er utformet som en skulpturell konstruksjon. Øystein Aasan har sin utdannelse fra KHiO, Oslo og har gjort utstillinger på blant annet: Astrup Fearnley Museet, Nasjonalmuseet, Migros Museum (Zürich), Liverpool-biennalen, GAM, (Torino), Kunsthalle Lingen, Kunstverein Arnsberg, La Vitrine (Paris), FRAC (Rennes), Fotogalleriet (Oslo), Sørlandets Kunstmuseum, Kristiansand, Stenersenmuseet (Oslo), LAUTOM contemporary (Oslo) og Momentum-biennalen (Moss). Han har publisert tekster og essays i flere internasjonale og norske magasiner, bøker og kataloger.

Kuratert av Randi Thommessen i dialog med Øystein Aasan