Siden oppdagelsen av perspektivet har kunstnere tatt i bruk hjelpemidler for å se den tredimensjonale virkeligheten som en todimensjonal representasjon. Ved bruk av glassinnretninger, rutenett, camera obscura, eller ved bare å lukke det ene øyet, fant de metoder som ikke bare forflatet virkeligheten, men også fungerte som snarveier til å se et større mangfold i det man observerte. På 50-tallet hadde forfatteren Aldus Huxley lignende erfaringer i et helt annet ærend; i forskningens navn tar han det eldgamle stoffet meskalin fra peyotekaktusen, og opplever at avstander og perspektiv brått blir irrelevant, og den uvante intensifiserte og forflatede versjonen av virkeligheten fremhever det abstrakte i alle ting og i møtene dem imellom.

I arbeidet mot denne utstillingen har Austreid samlet og fotografert utsnitt av gjenstander og overflater. Bildematerialet er så blitt bearbeidet i papirform på ulike måter, og stilt sammen med objekter og materialer. Denne kombinasjonen av det flate fotoet og det tredimensjonale objektet er igjen fotografert. For hver runde, vekslende mellom analog og digital bearbeiding, blir motivet gradvis omformet, påvirket av lyset og hva linsen fanget opp. Dette materialet er utgangspunktet for maleriene.

Utstillingen Glassøyeklangen viser tre maleriserier: Mono, Duo, og Trio, der tittelen forteller antallet overlappende lag i motivet. Disse seriene kan på hver sin måte sees som stilleben der bakgrunn og forgrunn er plassert i et begrenset billedrom og fremstår som like viktige. Maleriene har et fotorealistisk uttrykk, samtidig er formale og abstrakte kvaliteter gitt et tydelig fokus i komposisjonene. Sammen med det grunne perspektivet virker maleriets fysiske flate alltid nærværende.

Madrassen er et motiv som går igjen i flere av arbeidene. Ordet madrass er lånt fra arabiske al- Matrah som opprinnelig betydde det man kan kaste eller legge noe på. Videre er objektene hentet fra den umiddelbare nærhet eller det man har for hånden, og motivene er blitt til i letingen etter det uventede og uplanlagte bilde. I maleriet er objektene gitt et fokus som står i kontrast til det tilfeldige utgangspunktet. I forlengelsen av dette oppstår mer intime møter, og en følelse av å komme nært på objektene og materialiteten, som om de er gitt betydning utover seg selv.

Kristin Austreid (f. 1985, Karmøy) bor og arbeider i Bergen. Med inspirasjon fra barokke stilleben til konkret kunst og metafysisk maleri, er Austreids arbeider både fotorealistiske og abstrakte, alltid konsentrert om grunnleggende emner som komposisjon, farge og form. Interessen for optikk, persepsjon og det observerende blikket går igjen i arbeidene. Austreid har en mastergrad fra Kunsthøgskolen i Bergen fra 2014, og dette er hennes første separatutstilling i Oslo. I tillegg til flere separatutstillinger og gruppeutstillinger i Norge, blant annet på Kunstnerforbundet og Høstutstillingen 2017, er hun innkjøpt av Statoils Kunstsamling, Haugesund Billedgalleri og The City of Burgdorf i Sveits. I 2016 mottok hun The P:I:G Prize fra The P:I:G Foundation v/Henrik Vibskov. Austreids arbeider skal senere i høst vises på LNMs Jubileumsutstilling på Kunstnernes hus, og neste planlagte separatutstilling er på Entrée i Bergen.